fredag 18. desember 2009

Annas barn- kortversjon av romananalyse


Annas barn er skrevet av Unni Lindell, og ble utgitt i 1992. Den ble utgitt av bokforlaget aschehoug. Den samme boken kom ut i oppdatert versjon i 2005 med tittelen Anna + Didrik = baby.

Boken handler om en jente som heter Anna. Hun er 14 år, og går i niende klasse. Det er sommerferie, og hun er på sommerhytten sin. Der møter hun en gutt som heter Didrik, han er to år eldre enn henne. Hun blir fort sjarmert av han. Når bestevenninnen Amanda kom på besøk ett par dager senere presenterte hun han for Didrik. . De er mye sammen alle tre, og Anna hatet å se Amanda flørte med han. De blir begge to forelsket i han. Når Amanda etter hvert drar hjem, tilbringer Anna og Didrik mye tid alene. En dag blir hun med han til huset hans, der var det ingen andre hjemme. Det ender opp med at de har sex. De bruker ikke noen form for beskyttelse.
En stund senere finner hun ut at hun har blitt gravid. Hun blir da veldig redd for hvordan alle kommer til å reagere; foreldrene hennes, Didrik, vennene, og ikke minst Amanda som fortsatt ikke vet om det som skjedde. Hun drøyer lenge med å fortelle det til noen. Hun må tilslutt fortelle det. Foreldrene prøver da og få henne til å ta en abort, men Anna nekter tilslutt. Hun lå klar i sykehussengen, men klarte ikke å gjennomføre det. Hun mente at hun ikke kunne ”drepe fosteret”. Dette går hardt inn på foreldrene hennes, de sier at hun ødelegger livet sitt. Didrik ville heller ikke ha noe med henne og gjøre nå, og Amanda snakker ikke til henne. Ryktet sprer seg som ild i tørt gress, plutselig vet alle det. Resten av boken handler da veldig mye om tiden hvor Anna er gravid, følelsene hennes, og påvirkningen det har på personene rundt henne.

Det er flere temaer som blir tatt opp i denne novellen. Blant annet om det å bli voksen, kjærlighet, familie, og ungdommens forhold til sex. Dette er relevante temaer for ungdommen i dag, og faktisk også for de voksne. Anna får lære seg konsekvensene av sine handlinger, og hvordan det er å plutselig bli voksen fort. Hun forelsker seg og dette resulterer I at hun tar dumme beslutninger. Man får hele bildet av hvordan dette påvirker familien, deres reaksjoner og hva det gjør med forholdene innad I familien.

Boken er veldig lett og lese, og man setter seg inn i den med en gang. Unni Lindell skriver slik at man føler at man er oppi situasjonen. Noe av det som gjør boken bra er at følelsene og hendelsene blir lagt så godt frem, at man kan kjenne seg igjen i situasjonen. Det er ikke lenger uvanlig at jenter i så ung alder blir gravide. Mange jenter tenker over dette: hva skulle jeg gjort hvis jeg hadde blitt gravid? Hvordan hadde folk reagert og behandlet meg? Boken er skrevet slik at alt som blir tenkt, sagt og det som skjer virker troverdig. Selv om boken kanskje virker litt ”jentete”, så tror jeg virkelig flere gutter også kan like den. Den kan også leses av alt fra ungdom til voksne. Den er skrevet ganske ungdommelig, men temaene er veldig relevante i hverdagen for oss alle ettersom at realiteten er at barn debuterer med sex tidligere og tidligere i samfunnet i dag.

Flammen og citronen


Regi: Ole Kristian Madsen
Nasjonalitet: Dansk
Produksjonsår: 2008
Sjanger: Krim/Drama/Spenning
Spilletid: 2 timer
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Jesper Christensen, Hans Zischler, Lars Mikkelsen, Christian Berkel, Stine Stengade, Flemming Enevold, Peter Mygind, Thure Lindhardt, Claus Riis Østergaard, Lærke Winther Andersen, Peter Plaugborg og Mille Lefeldt
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Jesper Christensen, Hans Zischler, Lars Mikkelsen, Christian Berkel, Stine Stengade, Flemming Enevold, Peter Mygind, Thure Lindhardt, Claus Riis Østergaard, Lærke Winther Andersen, Peter Plaugborg og Mille Lefeldt

Flammen og citronen er to frihetskjempere under andre verdenskrig. De er begge danske, og holder til i København. De arbeider med å rydde ut nazistene i Danmark, en etter en. De får utdelt navn på personer som skal drepes. Etter hvert som tiden går blir de mer og mer kjente i motstandskampen, og Gestapo og de andre nazistene utøver dusører til de som får tak i dem.

Utover i krigen begynner det å bygges tvil rundt om deres kilder gir dem navnene, om de faktisk dreper nazistene, eller om de dreper av andre grunner. Det skapes forvirring, og de begynner også å merke de personlige konsekvensene det de holder på med har for dem selv, og deres familie og kjærlighetsliv. Nazistene kommer hele tiden nærmere og nærmere, og de bestemmer seg for å gå sine egne veier, og vil drepe Gestaposjefen.

Flammen og citronen tar for seg ting som skjedde under den andre verdenskrig, i Danmark. I ettertid av en krig er det ofte fokus på hvem som er de store heltene. I filmen prøver regissøren å få frem at det finnes flere sider ved saken, og de fleste har faktisk ikke helt rent mel i posen. Noe som også er viktig er at denne filmen er mye mer objektiv enn hva mange krigsfilmer har en tendens til å være, som for eksempel den norske filmen ”max manus”. Dette gjelder også får de øverste lederne, som faktisk er redde for å gjøre motstand.

Hele miljøsettingen og karakterene er veldig overbevisende. Hendelsene virker ordentlige, og det virker veldig ekte alt det som skjer. Man får et godt innblikk i hvordan det faktisk var under krigen, og hvordan desperasjonen blant folket økte. Alle levde i frykt, og måtte se seg over skulderen hvor enn de gikk. Flammen og citronen hadde motet til å gjøre det som mange ikke klarte. De gjorde hva som helst for å hjelpe. Også å drepe.

Denne filmen er mest laget for voksne og de eldre. Det er en veldig komplisert film, som mange har vanskelighet for å forstå. Det er mye frem og tilbake i forhold til hvem som er slemme og hvem som er snille, og hva som faktisk skjer, men det er en bra film. Den tar opp et veldig viktig punkt av historien, og mye av grunnen til at de filmene blir laget er for at vi i ettertid skal forstå hva som skjedde, og hvor galt det var, slik at det ikke skjer igjen. Det er informativt for alle å se slike filmer, for at vi skal lære om det som skjedde under andre verdenskrig. Det er laget en spennende handling, men den kan kanskje også være litt røft for noen i et par av scenene. Men en film som anbefales.

fredag 6. november 2009

Kan 6 ord fortelle en historie?


Jo, nå går det tydeligvis ann. Mini-novelle kalles det.
Ernest Hemingway mener hans beste novelle er en mini-novelle:
"For sale: Baby shoes, never worn"
Det er det hele. Seks korte ord. På en måte vil jeg si at det er jo litt spennende, men samtidig, hvis det er bare seks ord som skal til, da kan jo hvem som helst bli forfatter?
Tar ikke det litt bort hele skrivegleden? Det synes nå ihvertfall jeg!
Hvordan kan du vise noen at du er flink til å skrive, og at dine noveller skiller seg ut, hvis de bare består av seks ord? Det etterlater jo alt til fantasien, så på en måte vil jeg si at jeg heller vil kalle det inspirasjonskilder enn tekster.

I en artikkel vi fikk beskjed om å lese, på aftenposten.no kan man lese om disse tekstene.
Det står at de tror at dette vil bli en populær sjanger blant de unge. Det kan jeg godt tenke meg. Hvilken tenåring vil vel ikke heller bruke to minutter på å skrive 6 ord, og være ferdig, enn å bruke seks timer på å skrive fire sider?
På en annen side er det jo utrolig bra for de som kanskje har vanskeligheter for å uttrykke seg eller med å skrive, og dette kan jo være ett skritt fremover for dem :)
Da var det min tur da. Min første mini-novelle: Alene i livet. Alene om sorgen

Da blir det opp til dere å finne ut hva dere tror jeg vil frem til med de ordene :)

torsdag 22. oktober 2009

Norsken og jeg

Tenårene er en rar periode. Kanskje også den beste i ditt liv? Så mye å leve opp til. Man må jo ikke skille seg ut, ikke sant?! Hvem vil vel sitte å lese når man kan sitte på facebook? Ting forandrer seg, og du forandrer deg. Men jeg har alltid elsket å lese. Hvis jeg finner en bok jeg liker, kan jeg sitte å lese i timesvis.
Jeg mener at de som er som meg, som har elsket å lese hele livet, har en stor fordel innen norskfaget. De fordelene er jeg glad for at jeg har. Man leser ofte kjappere, skriver få gramatiske feil, får stort ordforråd, og blir bedre på hvordan setninger og tekster skal bygges opp. Jeg trives best med å skrive noveller, men håper også jeg kan bli bedre med artikler. Det er jo bra og dårlige sider ved alle fag, og jeg kan vel ærlig si at jeg ikke er en stor fan av analysere tekster eller bøye nynorsk verb, men sånn er jo verden.


Da jeg hørte at noe av det første vi skal skrive i norsken var blogg tenkte jeg helt ærlig: Hææ.. Jeg? Skrive blogg? Om hva da?
Jeg har sett på mange blogger gjennom tiden, og lurt på om jeg skulle lage min egen, men tenker hver gang: hva har jeg egentlig å skrive om som interesserer andre?
Så jeg har aldri da endt opp med å gjøre det. Kanskje denne bloggen etterhvert vil få meg til å ville det?